U-landsaksjonen 1987

Novelle:

Det må ha vært kaldt i lufta, for jeg gikk med noen tunge, blå snøjoggere. Vanskelig å si om det skjedde på høsten, vinteren eller våren. Tiden tåkelegger alt sånt der. Alle husker likevel U-landsaksjonen i 1987. Det skjedde i den gamle gymsalen. Den med slitt, mørk eikeparkett.

Sola stråler ned fra vinduene over ribbeveggene. Blendende for alle som ser opp. Dørene åpnes og små bleke kropper strømmer planløst innover, som elvemudder.

Trengselen gjorde det vanskelig å tenke. Det så ut til å bli en dårlig dag.

– Men vi må bruke gymsokker og ikke sko, piper Anne Grethe fra nedi gata. Naboen min. Hun var alltid opptatt av at ting skulle være ordentlig. Ingen brydde seg, selv om jeg noterte det som et godt poeng.

Harald fra 6D brøyter seg gjennom småungene. Han var lett å kjenne igjen. Den eneste som var kommet i stemmeskifte. Før vi skjønte hva stemmeskifte var. Han var en drittsekk, og han brukte vanligvis en genser med Mikke Mus. Jeg foretrakk Colargol frem til 1988. Da han endelig begynte på ungdomsskolen, og vi kunne glemme både fyren og bekledningen hans.

Klasseforstanderen vår hadde mørke briller, uten at det var solbriller. Og hvitt hår. Aadnaram, Aareskjold, Bendiksen, Clemetsen, Helland, Helleland… Han peker utover salen mens han leser opp navnene. Møt opp på det tildelte flagget ditt. Med lut rygg går jeg bortover til det gule flagget. Dette var visst Afrika. Europa var lilla. Kommunistene rødt. Nord-Amerika blått, Sør-Amerika grønt og resten av Asia var visst oransje. Sort, brunt og hvitt var ikke i bruk.

Pompel er også ved Afrika-flagget. Han heter egentlig ikke Pompel, men ser ut som ei tredukke. Første skoledagen min løp jeg gjennom korridorene og han kom ut fra ei dør. Hånda mi gjorde vondt etter at jeg prøvde skyve ham bort. Med et pint ansiktsuttrykk så han oppover, og jeg rygget tilbake. Tårene rant som små elver nedover dukkefjeset hans. Hva gjør jeg? Det var som om magen ble fylt opp med helium. Måtte bare komme meg vekk. Nå forstod jeg hva mamma mener med uttrykket: Sprang som om han hadde Gamle-Erik i hælene.

– Hvorfor slo du Pompel i magen?

Ungene uti skolegården så på meg, mens jeg var svar skyldig. Hadde jeg en fiende nå? Men det gikk greit. Siden han gikk i parallellklassen møtte jeg ham sjelden.

Nå står Pompel der og snurper munnen under den spisse nesa si. Stirringen hans pirker meg i ryggen. Det var rart vi ikke kunne bli venner, for vi hadde jo begge Mariusgenser. Hans var riktignok hvit, mens jeg hadde arvet en velbrukt blå.

– Bli ferdig! Bli nå ferdig, hvisker jeg.

Sekundviseren er som smurt i sirup, og imens stirrer denne idioten meg ned. Lærerne gir ei jente et stort metallfat med boller. Afrika fikk lite boller, Asia fikk litt mer, Sør-Amerika fikk enda litt mer, Østblokken tok en god porsjon og som du sikkert skjønner fikk Europa og Nord-Amerika rikelig med bakverk. Hvis jeg likte svette hveteboller fra plastposer, så hadde jeg kanskje lært noe om verdens urettferdighet.

– La nå alle få, bjeffet ei lærerinne. Ulvene fordelte bollene seg i mellom.

– Gå inn og hent bolla di, hun pekte på meg.

Hun virket oppriktig bekymret for at jeg ikke skal se hvor lite bakverk afrikanere får. Lisbeth fra parallellklassen legger en bollebit mellom fingrene mine. Jeg var nok så likegyldig til bakverket at humøret smittet over. Den blonde jenta er like uttrykksløs. Leppene legger seg som en rosa strek i det kritthvite ansiktet med små røde flekker. Har hørt at hun har hjerteproblemer. Også pirker hun seg i nesa. Jeg har sett det i friminuttet. Det er heller ikke mye bolle en åtteåring får mellom tynne små fingre. Og er hjertesykdommer smittsomme?

Med et klask ligger deigen på parketten. Skulle jeg takke Pompel for å miste maten, eller bli sint fordi han slo hånda mi? Vil ikke slå ham, for jeg har gjort nok mot fyren.

– Prompel…

Latteren runger rundt meg, og jeg kan ikke la være å smile, for det var tross alt bifall fra et publikum.

– Prompel!

– Prompel!

– Prompel!

Alle hikstet, unntatt Pompel. De blodrøde, brune øynene hans stirret rundt seg. Hvorfor sa jeg det egentlig? Låst fast i hverandres kropper dundrer vi uerotisk og brytende ned på tregulvet. Å være på låtten var en ulempe. Ikke bare er jeg ineffektiv, men Pompel så ut til å bli sintere av det. Det er merkverdig å høre et barn som ler, samtidig som det uttrykker smerte.

– La det nå bli en slutt på det der!

Det var lærerinna som tidligere ville jeg skulle ta meg ei bolle.

– Hva er dette her for noe?

Hverken jeg eller Pompel svarte. Hun klyper meg i armen for å dytte meg tilbake inn mot flagget. Rister av meg klørne hennes og løper opp mot det lilla flagget.

– Nei, du kan ikke gå der.

Vaktmesteren med det svarte helskjegget stiller seg foran meg.

– Hvorfor kan jeg ikke være her? Jeg er båtflyktning.

Noen kniser lavmælt bak ham. De eldre barna skjønner tegninga.

– Ikke la han der få komme hit.

– Du spiste jo mange kakestykker i bursdagen min, så du skal vel ikke snakke?

– Det er vel ikke rettferdig at vi skal ha mer.

– Det er vel ikke rettferdig han skal få mer enn andre heller?

Opptil flere hadde meninger baki der.

– Jeg kan ikke gå tilbake, for han der fyren vil slå meg. Og hun der lærerinna hjalp meg ikke. Også falt bolla mi på gulvet.

Vaktmesteren rister på hodet, men jeg går bare forbi han. Da prøver han holde fast i meg.

– Slipp meg! Voksne kan ikke holde fast i meg sånn!

Saker om barnemishandling hadde begynt å komme på fjernsynet, så hånden hans åpner seg så fort som jeg motsetter meg. Fatet deres var fullt av boller. De mesket seg med 3 hveteboller hver.

– Hvis han skal være her kan han ikke få hvetebollene våre, piper Anne Grethe fra nedi gata. Hun hadde jo rett, og jeg ga egentlig blaffen i maten deres. Men jeg var begynt å trøtne av hele U-landsaksjonen.

– Hvorfor skal jeg ikke det? Bare fordi navnet mitt stod på en annen liste enn ditt navn? Det er jo ikke rettferdig, parerte jeg.

– Jaja, la ham sitte her da. Du kan få ei bolle av meg, sier ei av de eldre jentene. Hun har det skittenblonde håret i fletter. Et kors henger ned fra halsen hennes.

Harald og gjengen fra sjetteklasse ser på mens jeg senker meg ned i Europa. Lærerne snakker om det, men de reagerer ikke. Hvorfor skal jeg få ei hel bolle, mens de bare fikk en bit de allerede har spist?

– Kom an, nå tar vi dem!

En folkevandring starter mot det blå og lilla flagget. Folkemengdene strømmer forbi lærere som veiver.

– Nei, det er mine boller, hviner Anne Grethe mens hun blir dyttet overende. Armer og fingre som grafser etter bakverk. Jeg beveger meg ut fra klyngen som samler seg. Noen tok den halvspiste bolla mi. Grafsende hender som mister grepet, og sko som stempler bakverket.

– Auuuuu!

Noen tråkket på hånda til Anne Grethe, hun synker sammen ved veggen og ryster i hele den lille kroppen sin.

– Faen! Gi meg den bolla. Jesus sier du skal dele, fastslår Harald med sin umiskjennelige, grovmælte røst. Lærerne skriker at alle skal gå ut i skolegården. Ingen kommer til å lystre, i alle fall ikke før bollene er nedtrampede eller fortærte.

Gymsalen var ei mølje av gråting, banning og knuffing. Med ett blir det stille. Alle ble overdøvd av skriket til ei eldre dame.

Lisbeth ligger på bakken, mellom smuler og flate boller. Hun griper seg mot brystet. Rett ved beltespennene på den rosa snekkerbuksa.

– Vi må ringe ambulansen! Skynd deg til kontoret!

– Alle trekker ut!

Rektor ser sintere ut enn vanlig.

Setter meg ned ved det gule flagget.  Fatet med boller ligger der. Tar ei fin, urørt bolle og biter til. Pompel kommer.

– Jeg slo deg aldri. Så deg bare ikke den dagen. Var for feig til å si unnskyld der og da.

Han tok også ei bolle.

– Det går greit, svarer han, tyggende med munnen full.

Vi ble aldri venner, men vi var ikke fiender lenger. Og disse bollene smakte faktisk ganske godt.

Hei! Dette er min personlige blogg. Hvis du ønsker å komme med innspill må du gjerne skrive en kommentar. Ønsker du komme i kontakt med meg, så send gjerne en mail til tankefrihet(a)gmx.com. Bytt da ut (a) med alfakrøll. Hvis henvendelsen din er av allmenn interesse kan innholdet bli brukt på bloggen.