Kan du løpe raskere enn et kamera, Carl? (Foto: Lars Røed Hansen)

Carl i skuddlinjen

En dag håper jeg at jeg blir politisk kommentator for en større avis, for da får jeg mer makt enn folkevalgte. «Gjør det vondt?» kan jeg spørre tre ganger etter hverandre, og samtidig fastslå at valget var et gedigent nederlag for Siv Jensen. Til tross for et annet regjeringsparti mistet enda mer oppslutning.

Mediefolk har arbeidet hardt for å få valget til å handle om flyktninger, mens de samtidig anklager Siv Jensen for å ha gjort det samme da hun ba lokale politikere om å følge Fremskrittspartiets politikk; Si nei til bosetting av flere flyktninger, og heller satse på å integrere de som allerede bor i norske asylmottak.

Allerede før valget hadde en rekke personer, som i utgangspunktet ikke liker Carl I. Hagen, fastslått at han er i utakt med folket. Carl I. Hagen blir media sin forklaring på at Fremskrittspartiet gikk ned med en prosent i Oslo. At SV, Venstre og Arbeiderpartiet sin velgermasse falt like mye i Oslo var ikke interessant.

Anne Holt ble plutselig helt uenig med Carl I. Hagen.

Anne Holt ble plutselig helt uenig med Carl I. Hagen.

Jeg har ærlig talt ikke sett lignende kampanjejournalistikk siden tiggeforbudet. Norsk media er rimelig samstemte i politisk korrekte saker. Mediemangfoldet eksisterer knapt, og jeg kunne levd med akkurat det hvis de var nøytrale. Det er greit nok at avisenes egne «meningsfolk» har meninger, men er alle av dem nødt til å ha samme mening? Blant Anders Giæver, Hanne Skartveit, Frithjof Jacobsen, Sven Egil Omdal, Marie Simonsen og en rekke andre som breker i flokk, så er det nesten bare Gunnar Stavrum og Trygve Hegnar som ikke alltid følger den opptråkka løypa.

Enda verre er det at nyhetsstoffet også ser ut som meningsstoff. En kan av og til lure på om rosabloggere lager nyheter.

Overfor Dagbladet «innrømte» Carl I. Hagen at hans politiske fremtid er over. Egentlig går karrieren hans akkurat som planlagt. Han sa aldri at den politiske fremtiden hans er over på grunn av valget. Han sa bare at han gjerne kunne være syndebukk, for han ikke har noen politisk fremtid; Hagen har for lengst har pensjonert seg som rikspolitiker. Uttalelsen var rimelig åpenbar for alle som ikke er autister, men Marie Simonsens disipler har visst valgt å vri på setningen for alt den er verdt.

Journalismen handler ikke lenger om å skildre verden, men å forme verden. Det er tydelig at enkelte i Akersgata er for åpne grenser, så derfor har Syria-saka blitt en årsaksforklaring til valgresultatet. Carl I. Hagen har aldri vært populær blant journalister, så nå skildres en «isfront» mellom ham og Siv Jensen. Hun må visst kvitte seg med ham, for han «skremmer vekk velgerne». Så spørs det om Siv Jensen tar strategitipsene fra bladsmørerne i Dagbladet.

Jeg lurer på hvor mange ledende spørsmål Therese Doksheim stilte Frank Aarebrot for å kunne skrive om Carl I. Hagen i en artikkel som handlet om Høyre sitt valgnederlag. Kanskje ikke så mange, for Aarebrot «forstår» visst også virkeligheten ut fra hva som passer egne politiske sympatier best.

Overfor VG sier «anonyme kilder i Oslo Frp» at de irriterer seg over Carl I. Hagen sitt «sololøp». Det er ikke første gang de har hatt interne gnisninger og maktkamp før i Oslo. At noen fra partiet slenger seg på en mediekampanje overrasker sikkert ingen. Spesielt ikke når kilden er anonym. Men bare fordi journalister i Dagbladet misliker hva Carl I. Hagen sier, så betyr det ikke at han har skremt vekk noen velgere.

Det er Carl sin skyld, alt sammen!

Det er Carl sin skyld, alt sammen! (Fra VG)

Hagen får ikke bare skylden for nedgangen hos sitt eget parti, men han blir også gitt skylden for Høyre sin nedgang. Men hva med Kristelig Folkeparti som gjorde det klart at de ikke vil samarbeide med Hagen i Oslo? Vel, de stod på stedet hvil. Ingen bevegelse fra i fjor.

Da gikk vel Høyre kraftig opp i Drammen hvor ekteparet Helleland spiste vafler med Jonas Gahr Støre? Ikke akkurat. Her gikk Fremskrittspartiet litt opp, mens Høyre gikk ned med over 12 prosent. Men for Høyre er ikke flyktningesaka avgjørende, for media har allerede fastslått at det er Fremskrittspartiet som var valgets soleklare taper. Til tross for at resultatet ikke var så fryktelig mye dårligere enn kommunevalget i 2011. Og til tross for at Høyre mistet langt mer terreng.

Kan partisamarbeid ha en sammenheng med valgresultatet? Jo, det kan selvsagt virke inn. Men før noen ser på Fremskrittspartiet som forklaringen, så kan en også huske Michael Tetzschner sitt gymsal-samarbeid fra 1995. Det året ble Fremskrittspartiet nesten jevnstort med Høyre i Oslo. Det feilslåtte prosjektet mellom Høyre og sentrumspartiene førte til at Tetzschner trakk seg fra politikken (en stund). I 1997 ble Fremskrittspartiet landets nest største parti. Politikk er ikke sort og hvitt, men det spørs om ikke Fremskrittspartiet og Høyre deler en del av de samme velgergruppene. Det er større sjanse for at velgerne i Høyre lekker til Siv Jensen fremfor Trine Skei Grande.

Sånn sett tror jeg samarbeid med støttepartiene har slitt langt mer på oppslutningen til regjeringspartiene, enn regjeringspartienes samarbeid seg imellom.

At regjeringspartiene fikk et labert valg var annonsert lenge før syrerne ble ei gjeldende mediasak.

Hvis Akersgata kan legge føringene for at Syria var grunnen til valgnederlaget, så trenger de ikke gå inn på mer realistiske grunner til at folk er lei regjeringa. Der kan det jo finnes saker som enkelte politiske kommentatorer slett ikke vil ha tilbake på dagsorden. De vil heller snakke om dugnagsånden til «folket».

Hardkjøret rundt Syria kan likevel ha vært en faktor. Ettersom Fremskrittspartiet sitter i regjering med Høyre og «støttepartiene» har de ikke markert seg spesielt godt. Det ble en veldig feig retorikk rundt temaet, hvor en beklaget uttalelser som hverken var krasse eller usanne. Politikk handler om å stå for standpunktene sine, og å tilby gode alternativer.

Utsultede flyktninger i utrygge Jordan. (Foto: Russell Watkins)

Utsultede kvinnelige flyktninger i det utrygge Jordan. (Foto: Russell Watkins)

Etter valget har Syria-kampanjen avtatt, og det har blitt mindre bilder av de få kvinnene og barna blant massene av unge menn som skal inn i kontinentet. Anne Grosvold vil ikke snakke om at «flyktningene» slåss med politifolk i Sentral-Europa. Pressen inntok rollen som politisk aktør. Greide de finte ut Siv Jensen med barnelik og spørsmål om hun angret? Ja, kanskje litt. For de ga ikke rom til noen saklig debatt om temaet. Men at det var «folkestemningen» som gjorde at regjeringspartiene gikk ned noen prosentpoeng har jeg ingen tro på. Hvis enkelte politikere og media var så skråsikre på folkestemningen, så ville de ikke motsatt seg en folkeavstemning om saka.

Min analyse er at vingling fra Siv Jensen ødela langt mer for Oslo Frp enn SoMe-skriveriene til Carl I. Hagen. Valgkampen startet bra da Siv Jensen fikk markert motstand mot Syria-avtalen. Etterpå la media opp til en offer-retorikk som gjorde det vanskelig å nå frem med saklige argumenter. Lille Aylan er et godt eksempel på dette. Denne kurdiske familien rømte fra fattigdom, ikke fra krig og uro. Familien gikk fra å være flyktninger til å bli økonomiske migranter i samme sekund som de satte ferden mot Europa fra den fredelige tyrkiske stranda. Ble dette poenget viet mye tid i media? Nei, det var bare timesvis med sosialpornografiske skildringer av et barnelik.

Og nåde den som prøvde å nyansere saken. Vil de at småbarn skal drukne eller?

Men Fremskrittspartiet gikk ikke mer tilbake enn målingen fra 2014. Derfor er det lite trolig at Syria hadde så mye å si for valgkampen som enkelte mediekommentatorer ønsker.

Dugnadsånd til tross, under halvparten av befolkningen ønsker mer enn de 8000 syriske flyktningene som Stortinget gjorde vedtak om. Jeg er veldig usikker på om de vet at 8000 flyktninger kommer i tillegg til dem som velter innover grensene på egenhånd, og allerede har sprengt kapasiteten.

Den barmhjertige samaritan som tar "kostpris". (Foto: Kjetil Ree)

Den barmhjertige kostpris-samaritanen . (Foto: Kjetil Ree)

Petter Stordalen gikk friskt ut og skulle huse 1000 flyktninger. Itte no knussel, disse menneskene skulle han få på beina. Når UDI skulle huse flyktningene hos ham blir det kjent at Nordic Choice skal ha 650 kroner per snute som «kostpris». Nesten bare Gunnar Tjomlid trodde at dette var et godt tilbud, og derfor bestemte Stordalen seg for å gi 5000 gratis gjestedøgn til UDI. Det finnes allerede 1000 syriske flyktninger som Stordalen kan huse, men disse vil da bare kunne bo hos ham i fem døgn. Godheten får visst grenser i møte med virkeligheten. Med mindre han får mer penger av UDI da.

Tre dager før valget publiserte Dagbladet «En bønn til Carl» ført i pennen av den straffedømte svindleren Geir Ove Kvalheim. Han har tidligere tapt et søksmål reist av et intervjuobjekt han hadde «lånt» penger fra. Det åpne brevet til Hagen gir inntrykk av at Kvalheim er egnet til å bedømme andre menneskers moralske karakter. Jeg tror nok vi kan vente oss en ny dokumentarfilm fra herr Kvalheim, for han brukte mye spalteplass på å beskrive sitt møte med flyktninger. Samfunnsstøtten Kvalheim ble «bønnhørt» av Carl I. Hagen etter valget.

Anne Grosvold satte av timesvis i Dagsnytt 18 for å diskutere en utenlandsk flyktningekrise gjennom valgkampen. Lille Aylan ble stadig trukket frem. Og politikere sto solidarisk sammen med godhetsposører fra sosiale medier som skal «gjøre begge deler» hver gang hjelp i nærområdene ble nevnt.

Misnøye med hva regjeringen har fått til, samt et lavmål i den offentlige debatten, kan være med på å forklare den lave valgdeltakelsen. Det kan rett og slett være at en del av velgerne valgte sofaen fremfor stemmelokaler fordi de ikke gadd å se valgsendinger i ukene før. Og Aarebrot innrømmer i VG at misnøye blant høyresidens velgere kan være forklaringen for lav valgdeltakelse i år. Vi må også huske på at Fremskrittspartiet ikke er et utpreget lokalvalg-parti. De har aldri hatt et nasjonalt resultat over 20% i kommunestyre- og fylkestingsvalg.

Carl I. Hagen kan i alle fall glede seg over at han ikke lenger blir stemplet som populistisk. Det er rart hvor fort adjektiver kan snu i politikken.

Hei! Dette er min personlige blogg. Hvis du ønsker å komme med innspill må du gjerne skrive en kommentar. Ønsker du komme i kontakt med meg, så send gjerne en mail til tankefrihet(a)gmx.com. Bytt da ut (a) med alfakrøll. Hvis henvendelsen din er av allmenn interesse kan innholdet bli brukt på bloggen.