Gjedda fikk NRK til å bite på åtet, men han greide ikke helt å hale dem inn. (Bilde: FrP Media)

Christian Tybring-Gjedde satte ballen over mål

Jeg liker Christian Tybring-Gjedde (Frp). Mannen har sin egen evne til å gjøre folk krakilsk sinte, allerede før han åpner munnen. Men han skuffet meg med opptredenen sin på Dagsnytt atten. Anne Grosvold hadde en feilpasning som ga han ballen foran et tomt mål, men han brente sjansen fullstendig.

I det siste har den politiske debatten bestått av en rekke interesseorganisasjoner og politikere som serverer godhetsargumenter og brønnpissing. Ingen stiller spørsmålstegn ved at syrere (og et utall mennesker fra andre nasjoner) «rømmer fra krig» gjennom minst 5 fredelige nasjoner for å komme frem til Tyskland og Sverige.

Den siste tiden har diskusjonen kulminert i et bilde av et barnelik. Selvsagt tragisk, men noe argument for å åpne grensene er det ikke.

Jeg forstår godt at Tybring-Gjedde reagerer ved å sende Fredrik Solvang ei sint tekstmelding om propaganda i beste sendetid. Når Dagsnytt atten inviterer Christian Tybring-Gjedde for å diskutere dette, så burde han brukt taletiden sin bedre.

Den første feilen var at han gikk inn på en avtale om å ikke snakke om tekstmeldinga han sendte. Ja, NRK hadde kanskje lovet å ikke gå inn på dette, men trodde han virkelig at Anne Grosvold ikke ville nevne det likevel? Grosvold & co føler de bygger seg opp journalistisk integritet ved å angripe folk som Tybring-Gjedde. Facebook ville være et helt greit medium for å omtale bakholdsangrepet senere.

I Dagsnytt atten så det bare ut som om Tybring-Gjedde hadde noe han ville skjule, og da blir det litt umusikalsk.

Han kan glemme hele «avtalen om å ikke ta opp dette» for det er ingen som bryr seg. Han skal heller klemme tekstmeldinga til brystet sitt, og innrømme han mistet besinnelsen. Forbanna for hva da? Propagandaen.

Aylan har blitt de innvandringskåte sin «Joe the Plumber». Ei god mediesak, men gikk vi han nærmere i sømmene raknet det hele. Samuel Wurzelbacher (Joe the Plumber) ville ikke tjent nok til at Obamas skatteplan i 2008 hadde noen negativ innvirkning for ham . Han var egentlig irrelevant for saka han representerte, til tross for at mange ville han skulle være et skinnende ikon.

Ja, bildet av den døde gutten gjør inntrykk. Men hva er bakgrunnshistorien til dette? Familien rømte ikke fra krigen. De hadde bodd 3 år i Tyrkia, hvor det stort sett er fred. De rømte fra fattigdom. Og hvorfor tok de barna med seg over havet? Kanskje på grunn av den nye trenden med å la mindreårige asylsøkere få opphold og velferdsgoder? Da er vel i grunnen Jette Christensen (Ap) langt mer skyldig for at lille Aylan druknet, enn det Christian Tybring-Gjedde er?

Allerede den tredje september kunne man lese hos NTB at familien i lengre tid var nektet flyktningstatus av FN fordi de er kurdere. Det betyr at de ikke hadde noe reelt beskyttelsesbehov. Det de ønsket å rømme fra var fattigdom.

Det er de som skrek høyest om barns beste under asylbarn-saka som har vært pådriverne for smårollinger ombord i gummijoller. Det er disse som drar høygravide kvinner opp på en marsj gjennom Sentral-Europa. Vi ser det samme i USA med trenden rundt ankerbarn.

Den offentlige debatten vi har i dag ville aldri forekommet for 20 år siden. Det er noe særs uredelig over offentligheten i dagens Norge, når samtlige fjernsynsstasjoner skal bruke et dødt barn i en sosialpornografisk monolog som ikke er sann. Slutt å hevde at denne familien rømte fra krig, for det gjorde de ikke. Faren ønsket ikke bare trygghet, men han ville til et rikere land.

Stavanger Aftenblad sitt politisk korrekte fyrtårn, Sven Egil Omdal, har skrevet et innlegg (kronikk?) som tar for seg de etiske sidene ved å publisere et dødt barn. Han har derimot ikke tatt for seg spørsmålene rundt at familien hadde bodd flere år i Tyrkia, og slett ikke i noen krigssone.

Omdal referer også til andre politisk korrekte følelsesmennesker. Et av dem er Peter Bouckaert, nødhjelpsdirektør i Human Rights Watch. «På bloggen sin skriver han at det var de små joggeskoene som traff ham sterkest. Han har selv små barn og kunne se for seg hvordan Aylans foreldre om morgenen hadde hjulpet treåringen med å få dem på riktig fot.» Skriver Sven Egil Omdal. Men begge har glemt at i store deler av verden har ikke treåringer joggesko. Familien Kurdi hadde nok et vanskelig liv, men de var ikke i umiddelbar nød.

Omdal synes det er etisk riktig å publisere bildet. Jeg er enig i det. Men jeg er IKKE enig i at det er etisk riktig å utelate ganske viktige deler av historien, bare fordi han vil «gi flyktningekatastrofen og krigen i Syria den plassen i vår bevissthet som fører til at vi presser de som trenger å bli presset.» Omdal, løgnen og etikken?

Politikere kan gjerne vinkle alt de sier ut fra sine egne politiske ståsted, men de som kaller seg journalister burde holde seg for gode til å gjøre det samme.

Det var dette Tybring-Gjedde skulle tatt opp der og da. Han startet bra med å snakke om det norske samfunnet sine utfordringer i forhold til høy migrasjon. Så lot Grosvold målet stå vidåpent når hun gikk inn på denne tekstmeldinga han sendte til Fredrik Solvang; Ei perfekt anledning for å snakke om den sanseløse propagandaen norske medier kverner ut. Christian Tybring-Gjedde brente sjansen for han skulle jo bare påpekt at alt hun gjorde dagen før var kvalmende propaganda.

Hovedproblemet var kanskje at ingen medier skrev om at familien Kurdi hadde bodd 3 år i Tyrkia. Men alle i media visste godt at familien ikke dro fra den syriske kysten. Selv om Tybring-Gjedde ikke hadde oversikten, så kjente NRK til at barnet hadde vokst opp i Tyrkia. NRK fungerte ikke som informasjonsformidlere, men heller formidlere av følelsesladet svada.

Hvorfor hopper Grosvold bukk over at Aylans familie ikke befant seg i en krigssone? Hun lar Morten Krogvold bable usammenhengende i nærmere 3 minutter om hvor ikonisk dette bildet er, men vier ikke et sekund på å diskutere forhistorien om at ferden gikk fra Tyrkia?

Har de som skrek høyest under saka med «asylbarna» frekkhetens nådegave, når de forundres over foreldre som drar med seg småbarn på en livsfarlig ferd mot Europa?

Dette var spørsmålet Christian Tybring-Gjedde kunne stilt Grosvold. Da ville ballen truffet nettet.

Det Tybring-Gjedde sa under innslaget var for øvrig sant nok, men alle har hørt det før. Han kom for å snakke om kvalmende propaganda denne dagen. Og når dronningen av snurpemunnsjournalistikk, Anne Grosvold, teatralsk undrer seg om media ubevisst forsøker å manipulere stemningen, så la hun seg lagelig til for hogg.

Aylan er riktignok et bilde på Europas ubesluttsomhet, men det er ubesluttsomheten til den intellektuelle venstresida vi ser.

Hei! Dette er min personlige blogg. Hvis du ønsker å komme med innspill må du gjerne skrive en kommentar. Ønsker du komme i kontakt med meg, så send gjerne en mail til tankefrihet(a)gmx.com. Bytt da ut (a) med alfakrøll. Hvis henvendelsen din er av allmenn interesse kan innholdet bli brukt på bloggen.