Have a very fuck off day!

Mens jeg inntok frokosten min fikk jeg en telefon fra «Microsoft Support». En inder ved navn David hadde sørgelige nyheter om at datamaskinen min var overtatt av hackere. Dette kunne jo bli bedre underholdning enn morgenlokalen på NRK Rogaland, og tok derfor en prat med ham.

Rådet fra ekspertene er jo å bare legge på, men mitt råd er å bare jatte med dem så lenge en har tid til det. Oppringningene foregår sikkert via internett, og det koster nok dessverre lite for dem å ringe rundt i verden. Men tid er jo også en ressurs.  Hvis de skal snakke med folk som ikke kommer til å installere programmene deres eller gi dem noen penger, så får de mindre tid til å svindle andre idioter. Legger en bare på får de jo hjelp til å filtrere vekk de håpløse tilfellene.

– Yes, you must press the Windows key down on your keyboard, and then the little r-button, forklarer David.

– But I only have a capitol R on this keyboard.

– Yes, you must press it, Sir.

Her ønsker de at man skal få opp programmet Run. Tanken er at en skal kjøre en masse ordinære windowsprogrammer og lage helt harmløse feilmeldinger. Dette skal fungere som et bevis på hackere og virus.

Deretter skal en gi dem VISA nummeret sitt og betale for å installere noe rart på datamaskinen sin. Egentlig en dårlig deal, spør dere meg.

Jeg satt og spiste, og gadd ikke en gang late som om jeg ville kjøre programmene. Derfor sa jeg bare det ikke fungerte. Det var litt gøy å høre hvordan han prøvde forholde seg munter mens jeg slurpet og tygde i røret. Finnes det noe mer irriterende enn å høre en knekkebrødspisende person som snakker med mat i munnen?

Så skulle jeg gå til en webside. Men vent litt, trenger jeg internettforbindelse? Etter at han stavet ut adressen tre, fire ganger så kom jeg på at maskinen min ikke var knyttet til nettet. OK, bare vent til jeg får i gang internettforbindelsen min.

Han må tydeligvis ha gått lei, og ba meg vente. Jeg koste meg med te, og rapte i røret. I bakgrunnen snakket de på indisk. Da han omsider kom tilbake så bekreftet jeg at internett var oppe og kjørte.

– Yes, you wanted me to push the Apple-button and R.

– No, the Windows-button, utbryter David.

– Oh, I am so sorry, I don’t have Windows, I have an Apple, men det var jo bare noe jeg sa.

– OK, you have an Apple, please go to Google.

– How do you spell Google?

– G for Gandhi. Double O.

– Zero Zero? Like Double O 7? James Bond?

– No, O as in Oslo. Twice. G for Gandhi.

– Twice G, ok.

– No, two times O for Oslo, once G for Gandhi. L for London. E for England. Dot. C for.. for..

-Cunt?

David var begynt å bli veldig uengasjert. Og jeg var ferdig med frokosten min. Det var på tide å runde det av.

– Listen, this was a nice chat and all, but I don’t have time for this. Thanks for helping me, David.

– If you stop now your computer will be blocked, advarer David meg.

– OK, then block me.

– OK, Sir. You have a very fuck off day! Fuck off! Fuck off! Fuck off! (Klikk)

19 minutter av livene våre ingen av oss får tilbake. Følte jeg kom i godt humør av oppringningen. Det er ikke ofte telefonselgere gjør meg glad.

Hei! Dette er min personlige blogg. Hvis du ønsker å komme med innspill må du gjerne skrive en kommentar. Ønsker du komme i kontakt med meg, så send gjerne en mail til tankefrihet(a)gmx.com. Bytt da ut (a) med alfakrøll. Hvis henvendelsen din er av allmenn interesse kan innholdet bli brukt på bloggen.